Røst. Et punktum i havet. Denne karakteristikken av Røst som ligger ti mil ut i havet fra fastlandet, tilhører forfatter Lars Saabye Christensen. Javisst, øyriket er en liten prikk på kartet, men et livskraftig punktum sammensatt av 365 øyer. Innbyggertallet er 550, og samfunnet er avhengig av det rike torskefisket i havet rundt. Sauehold er en annen tradisjonsnæring som fortsatt holdes i hevd av øyfolket. Sauene kjøres nå som før ut i øyene i havet for å beite. Alle sauene er utgangere; klimaet er mildt og gjennomsnittlig temperatur er over frysepunktet hele året. Øyene ytterst i Lofoten er dermed det nordligste stedet i verden som ikke har noen vinter ettermeteorologiske definisjoner. Ser en vestover står steile fuglefjell som gigantiske varder i havet. Europas største sjøfuglkoloni som tidligere også ga mat i mengder finnes ”der veste” som røstværingene sier. Nå er det forbudt å drive den tradisjonsrike lundefuglfangsten, men mange minnes enda smaken av tola – lundeungesteik servert med god saus. (…) Røst hadde et vennlig utseende. Mine folk sprang som unge kalve omkring på den grønne vold og syntes her var et overordentlig pent land (…)
De grønne voldene som reiseberetningen fra 1850 forteller om, er fortsatt synlige mange steder på Røst. Går man langs veien bølger gårdshaugene på blant annet Toftan på Ystnes, Meland, Brasen, Grav og Skaug og forteller om gammel bosetning. Mangegjenstander fra gårdshaugene er utstilt på Tromsø Museum. Bebyggelsen på Røst favner over flere århundrer, fra Nordlandshus fra 1800-tallet til typehus fra 1970-tallet og garasjeaktig fiskeproduksjonsanlegg fra 2000-tallet. Skreien setter sitt preg på øya – her er mange fiskeproduksjonsanlegg, trandamperi, hundrevis av kaimetre til hjemmeflåte og tilreisende fiskere og dekar på dekar med tørrfiskhjeller. Tusenårsstedet Bryggen er det nærmeste en kommer et museum på Røst – det er et gammelt handelssted med hovedbygning, naust, fjøs der det har vært skipsanløp og poståpneri som tidvis har åpent for publikum.
